Fra lensmannsgård til Camphill Landsby
Voksenopplæringen i Hogganvik Landsby laget for noen år siden en utstilling der vi presenterte den historiske utviklinga til gården.
På midten av 1700-tallet
eide von Kroghfamilien Hogganvik gård. De kom i sin tid fra Tyskland. Christopher von Krogh hadde fått kjøpt seg enerett til fisket i Yrkesvågen fra danskekongen etter at staten Danmark/Norge var gått konkurs på grunn av den store nordiske krigen på begynnelsen av 1700-tallet. Seinere var det Søren de Fine von Krogh som planta bøkealleen, og som flyttet hovedhuset opp til tunet der det ligger i dag. Før i tida lå husene nede ved sjøen på grunn av kort vei til fisket.
Kroghfamilien giftet seg med Magnus-familien på begynnelsen av 1800-tallet. Magnusfamilien kom opprinnelig fra Nederland. Osmundstua ble bygget på 1840-tallet på Osmund-stykket, og seinere flyttet ned til tunet på gården.
I 1852
overlater Johannes Magnus gården til sønnen Morten, mens Fredrik overtar fiskeretten i Yrkje. De bygger store seilskuter i kravellteknikk. Før hadde man klinket båtene, og da kunne man ikke seile så langt. I Fredriksverven bygger de Norges største seilskute på denne tiden, Særimner. Seinere overtar Georg Washington Magnus gården. Han er komponist, men føler seg ensom. Han skriver til Edvard Grieg og ber om hjelp til å få gitt ut sine komposisjoner.
På slutten av 1800- tallet
kjøper familien Hansen gården Nedre Hogganvik. Han er urmaker og er fra Stavanger. Sønnen Hans B. overtar så gården og gifter seg med Anna Bergitte Lovise Eide. Hun er datter av klokkeren Holger Eide, og det er til ham komponisten Georg Washington Magnus dedikerer den vakre julesangen, Barnets julesang. Hansen driver med travhester og planter mye skog. Hun, på sin side, er ei driftig dame som anlegger hager og driver pensjonat. Hun er også svært sosialt engasjert og stifter Norske Kvinners Sanitetsforening, avdeling Vikedal. Foreningen i Vikedal hadde og et tilbud for slitne husmødre fra Stavanger. Det var dette engasjementet som gjorde at hun fikk Kongens fortjenestemedalje, og at hun ønsket at Hogganvik skulle bli solgt til et sosialt tiltak.
I 1940,
på julaften, brenner hovedhuset ned. Nå må et nytt bolighus bygges raskt opp, og slik ser Fartein Valen hus dagens lys. Hovedhuset blir bygd opp igjen i 1948.
I 1958
dør Hans B. Hansen, og Anna må pakte vekk gården, men er aktiv i foreningsliv og driver igjen det gjenoppbygde hovedhuset som pensjonat.
Så i 1972
blir gården overtatt av Landsbystiftelsen. Det er familien Hedetoft som først ankommer Hogganvik. Da er det kun en forpakter tilstede. Ellers er huset de skal bo i helt tomt. Etter å ha fyrt opp faller det mange fluer fra taket ned i sengene. Så her trengtes det folk. En av spisestuene blir delt opp i tre soverom slik at det blir nok plass til alle.
I den første tiden setter man opp skuespill og lager til karneval. Etter et par år kommer familien Jacobsen. Det blir etablert verksteder som snekkerverksted, lysverksted og veveri, og gårdsdriften blir en del av arbeidsoppgavene, da man nå endelig har fått konsesjon. Nå blir også låven oppe på tunet bygget med forsamlingssal i 2 etasje.
Flere familier kommer og flere hus bygges;
Arne Garborgs hus står ferdig i 1980. Skogsveien opp mot Hestskar blir laget tidlig på 80-tallet. Christopher Bruuns hus blir bygget i perioden 88/89. I 1984 starter meieriet opp i en del av låven. Tidlig på 90- tallet har vi matforedlingsverksted i kjelleren på Lars Hertervigs hus. Vi får også renseanlegg og en tømmerhytte i skogen.
Det er flere hester opp gjennom årene; Fjaler, Peik, Stella og Lenda. Noen til kos og noen til arbeid. I 1992 får vi snekkerverksted med sentralfyringsanlegg. Kaianlegget rustes nå opp og det gamle båthuset fra 1700 tallet restaureres. Året etter, mange solide broer,- både i skogen og ved sjøen. Vi får også flere dyr, som blandingsvillsvin, og fugler som fasaner, kalkun og påfugl. Nå blir også kontordelen bygget som en forlengelse av hønsehuset. Før var kontoret i en brakke, og den står nå oppe i skogen og har fungert som pauserom for vedgruppa. «Hønsehuset» blir til snekkerverksted, og etter hvert blir det etablert vevstue der. Det blir også i 1992 bygget et lite kraftverk som seinere blir til badstue. Året etter får vi bro over til Haugenbeitet og tursti videre langs stranda.
Vassmyrvegen mot Tednevatnet oppgraderes til skogsbilveg på tidlig 90 tallet. Dette er et fellesprosjekt. Samtidig bygges skogsbilvei opp til det området hvor vedproduksjonen seinere flyttes. Det blir også laget forskjellige traktorveier derfra.
Men så skjer det noe trist: en natt i september 1995 brenner låven ned. Vi mister mange dyr, men heldigvis går det ingen menneskeliv tapt. Nå må vi begynne å se framover. På midten av 1990-tallet blir det bygget produksjonshall for ved oppe i skogen, og dette blir en viktig arbeidsplass Planleggingen av nytt fjøs tar til. Vi drømmer også om et stort forsamlingshus. Og med tømmer fra egen skog, reises både kulturbygget Iduna og driftsbygning med fjøs, låve, ysteri og traktorverksted, skritt for skritt.
I mellomtiden har Hogganvik orkester startet opp, og mange glade musikanter finner veien til øvelsene hver torsdag. Det blir også etter hvert eget rom for voksen- og norskopplæring for beboere og unge medarbeidere. I vevstuen får barna leke og kose seg en ettermiddag i uken.
Ellers gjennom året har vi folkedans, vi setter opp spill, lager St. Hans bål, har Åpen Dag, stiller ut og selger produktene våre på markeder. Vi har kulturmorgener der vi maler, kiosk og film om kveldene, holder Hogganvik-møter og har søndagssamlinger. Om høsten feires St. Michael med høsttakkebord, vi går med barna med lykter på St. Martin, øver inn julespill og har adventshage, og på ettervinteren sirkus – og eurytmiuke og tur til Fjellheimen Leirskole.
Seint på 90 -tallet blir vegen fra Osmundstykket oppover i skogen etablert. Det blir også bygget et tørkehus oppe i skogen og et pauserom litt seinere. I 2002 står Iduna ferdig, og året etter mosaikkmuren. På nedsiden av muren får vi et glassdrivhus med vedfyring. På denne tiden har vi 8 vinterforede sauer, mot i dag hele 65. Og i 2005 tar vi for første gang sauene på sommerbeite i Slettedalen. Året etter får vi kashmirgeiter og setter hele 600 jordbærplanter.
I 2007 blir vår siste hest, Peik, solgt til Undredalen. Eplehagen blir påbegynt i 2008. Vi har også Hereford-kyr en liten periode. I årene som følger, bygges sagbruket oppe i skogen og røykeriet i hagen nedenfor LH-hus. Der blir også bygget et overbygg til geiter og griser, slik at de kan bevege seg ute. Vi dyrker også poteter ned mot sjøen i det gamle søkket fra skipsbyggeriet. I 2012 får vi vanningsanlegg i det store drivhuset, noe som letter arbeidet. Samtidig pågår grunnarbeidet til det som skal bli Anna Hansen hus. Vi føler på mange måter at Anna Hansen hus representerer et stort framtidsrettet løft. Huset står ferdig i 2013, og året etter bjørnebærhagen. Det blir også etablert et eget vannmagasin i årene 2013/14.
I 2015 bygges et garasjeanlegg i grindbygg-teknikk. Samtidig har vi igjen fått vevstue som verksted, denne gangen i Fartein Valen hus. I de siste åra har produksjonen av honning fått et løft, og det har kommet flere bikuber. I matforedlingsverkstedet lages det et variert utvalg av kjøttprodukter. Også sjømat kan vi finne på fryselageret på Iduna. Og har vi lyst på ost, lokker ostelageret med et rikt utvalg fra landsbyens ysteri. I 2019 blir et nytt vegprosjekt fra grisebeitet og videre oppover i marka påbegynt. I skrivende stund, må vi også nevne det store redskapshuset som nå snart er ferdig, der kledningen er av lerk.
Det vil også bli et nytt og oppgradert uteområdet foran Iduna og utenfor Kafe Lars på Anna Hansen Hus. Takk for at vi fikk dele historien til den landsbyen vi bor i.