Jeg takker deg, du stumme sten,

jeg bøyer meg i ydmykhet:

Jeg skylder deg alt liv i meg.

 

Jeg takker dere, blad og blomst,

jeg bøyer meg takknemlig ned:

En sjel jeg ble, med fargeklang. 

 

Jeg takker dere sten, urt og dyr,

jeg bøyer meg for dere tre:

Ved deres hjelp jeg ble meg selv. 

 

Vi takker deg, du Menn’skebarn,

og kneler fromt her for deg ned,

for gjennom at du er, er også vi. 

 

Fra skaperverket toner sang fra evighet til evighet:

En mektig symfoni av TAKK.

(Fritt oversatt fra tysk av Veronika Schmid)